Nazca

Fra Cusco dro vi videre til Nazca, og det er kanskje det travleste døgnet vi har hatt på turen. Trøtte og slitne etter bussen, blir vi møtt av en mann på busstasjonen, som spør om vi vil høre litt om flytur over Nazcalinjene. Han hadde hjulpet oss litt med veien, så vi sa ja, og ble med bort til kontoret hans(ca.20 meter borti gata). Han var veldig hyggelig, og hadde gode priser, så vi bestemte liksågodt å bestille en flytur. Så etter å ha blitt kjørt til hostellet av en venn av han, fikk vi skiftet superraskt, før han kjørte oss tilbake til kontoret. Der ble vi igjen møtt av Pepe, som han het, som fulgte oss over til en koselig liten kafé hvor vi fikk i oss litt frokost. Etter en kort busstur til flyplassen, ble vi møtt av to piloter, og det viste seg at vi hadde fått et VIP fly, der det kun var plass til oss fire. Uten tvil det minste flyet noen av oss har sitti i. Flyturen gikk veldig bra, og vi fikk sett alle linjene. Vi fikk også opplevd hvordan det er å falle noen meter ned i et fly, da vi ikke hørte hva piloten spurte om, så han kjørte oppover, før vi falt ned. Både meg og Karina lagde nesten et lite hyl, og pilotene fikk latterkrampe. Det var en veldig morsom opplevelse, så jeg er glad vi valgte å gjøre det.

 

Da vi kom tilbake til kontoret til Pepe ble vi møtt med masse klemming og tusen takk for at vi valgte å booke hos han. Vi valgte faktisk også å booke en tur til samme kvelden, så et par timer senere var vi klare for sandboogie og sandboarding. Førstnevnte er at man sitter i en stor helt åpen bil, og kjører opp og ned enorme sanddyner. Det var utrolig morsomt, og ganske skummelt. Skikkelig adrenalinrush! Spesielt når man ikke ser hvor man skal ned, og plutselig er det omtrent rett ned. Vi var fire jenter helt bakerst som satt og hylte omtrent hele tiden.

Etter å ha gjort det en stund var det tid for sandboarding. Siden jeg har snowboardet i flere år, bestemte jeg meg for å prøve å stå. Veldig mye vanskeligere enn snowboarding, for man har lite kontroll på brettet, men etter en runde med et fall gikk det mye bedre. Det også var veldig gøy! Vi kjørte tilslutt til en stupbratt bakke, der vi kunne kjøre ned en siste gang. Den var for bratt til at vi fikk lov å stå, så denne gangen ble det å ligge med hodet først. På forhånd fikk vi beskjed om at vi måtte passe på å bremse før vi kom til et visst punkt der det var ujevnt, ellers kom brettet til å hoppe opp og ned, og det kunne gjøre veldig vondt. Jeg klarte selvfølgelig å misforstå hvor han mente, så jeg endte selvfølgelig opp med å kjøre akkurat der, og fikk hele buksa, t-skjorta og munnen(!!) full av sand. Veldig behagelig!

Etter middag dro vi tilbake til hostellet, dusjet og hoppet i sengs, for allerede 06:00 dagen etter måtte vi være på busstasjonen. Neste, og siste, stopp i Sør-Amerika stod for tur, nemlig Lima.

//

From Cusco we went on to Nazca, and probably the most hectic 24-hours on the trip. Sleepy and tired after the bus, we were met by a man on the bus station that asked us if we wanted to hear about a flight over the Nazca lines. He had helped us a little with the way, so we said yes, and went with him to his office(like 20 meters away). He was really nice, amd had good prices, so we decided to book a flight. So after a friend of his drove us to our hostel, we changed really fast, before he drove us back to the office. There we met by Pepe again, who walked us over to a cafe right over the street, where got some breakfast before the flight. After a short bus ride to the airport, we were met by to pilots, and we found out that we had gotten a VIP plane, which only held the four of us. Without a doubt the smallest plane we've been in. The flight went really well, and we got to see all the lines. We also got to feel how it is to fall several meters down, when we didn't hear what the pilot asked, so he flew upwards before we fell down. Both me and Karina started making small shouts, and the pilots started laughing of us. It was a really fun experience, so I'm glad we chose to do it.

When we came back to Pepe's office we were met with hugging and thank you so much for booking with him. We also chose to booke another tour the same night, so a couple of hours later we were ready for sand boogie and sand boarding. The first is a big open car where you sit, and then drive up and down enormous sand dunes, It was so much fun, and quite scary. A real adrenalin rush! Especially when you don't see where you're going and then suddenly your driving almost right down. We were four girls in here back,a drew were shouting almost the entire time.

After having done that for a while it was time for sand boarding. Since I've been snow boarding for several years, I decided to try and stand up. It was a lot harder than snow boarding, because you have so little control of the board, but after a round with a fall, it went much better. That was also a lot of fun! To end with, we drove to a really steep dune, where we could ride down one last time. That one was so steep that we weren't allowed to stand, so this time I laid down with the head first. Before we rode down, we were told to start breaking before we hit a point where it got really uneven, or else the board would jump up and down, and that could hurt a lot. Of course I misunderstood where he meant, so I ended of course up with riding just there, and got my entire pants, t-shirt and mouth(!!) full of sand. Really nice!

 

After dinner we just went back to the hostel, had a shower and jumped in bed, because we had to be at the bus station at 06AM the next morning. Next, and last, stop in South-America was next, which was Lima.

 

Posted with Blogsy